Har tidligere sett forestillingen med original ensemble. Da på Støperiet i Tønsberg. Det var fantastisk. Jokke sto på den tiden for meg som en gud. Det å se musikken hans levendegjort på denne måten, løftet den til et kanskje enda høyere nivå, enn det konsertene med Valentourettes gjorde.

På den tiden var jeg også veldig glad i øl, mest sannsynlig i overkant. Derfor har jeg nå vært tørrlagt i ett og et halvt år. Det tok lang tid fra jeg satte fra meg ølglasset til jeg våget å høre på Jokke igjen. Jeg var så redd for at han skulle tape ansikt og status, ettersom vi ikke kunne møtes i en felles kjærlighet til rus og den opphøyde tilstanden jeg opplevde at den satte meg i.

Nå sitter jeg allikevel her og venter på å se Verdiløse Menn.

Jeg begynte riktignok å høre på Jokke igjen i sommer, og han har ikke tapt noe. Nå ser jeg kanskje på han som en frelser, en som lagde musikk om rus og som døde av det og på den måten kanskje har reddet noen fra å lide den samme skjebnen.

Så Halden, mine forventninger er høye. Vær så god, innfri!

Jeg er storfornøyd med forestillingen. Det jeg stusser mest på er min egen hukommelse, eventuelt hvor nedsnødd jeg var sist jeg så den. For med unntak av få glimt husker jeg særdeles lite.

Det hele får jo et litt annet uttrykk, når det prekas bredt, og stedene er byttet ut med plasser i Halden og omegn, da blir jeg stående litt utenfor. Men som tønsbergenser og ikke fra Oslo heller, så vil jeg tro det sammenfallt med opplevelsen sist. Og det å stå utenfor et tungt rusmiljø, er nok ikke det verste en kan erfare her i livet.

En kan jo også komme i fare for å tenke at rollene er for karikerte, men så var det ei frøken i salen, som åpenbart jobbet i rusomsorgen som sa at dette var som å være på jobb. Spesielt Herr. Smith var klin lik på en av dem hun ga tjenester til.

Dialogen som ofte besto av monologer, var ypperlig fremført. Spesielt seansen der Kleggen snakker om sin førstefødte og Herr. Smith jabber på om at han ikke har lenge igjen i denne verden, er ypperlig. To såre temaer, som de andre ikke evner å møte fordi de har nok med sitt.

Min største bekymring var jo at dette skulle utløse et form for russug i meg. Det hadde nok ikke vært umulig, med den umiskjennelige lukten av øl i salen. Men det var nok også det eneste som kunne ha utløst det. For selv om noen av sangene til Joachim Nielsen unektelig foreligger inntak, så er det satt i en så mørk kontekst at det ikke fristet nevneverdig.

Om jeg skal konkludere på noe vis, så er det at Verdiløse Menn kledde en Haldensk språkdrakt, og at forestillingen bør settes opp andre steder i landet også. Dette var herlig forfriskende.