Gå til sidens hovedinnhold

- Det har vært 561 dager med frykt, isolasjon og en haug av restriksjoner

Appell «Verdensdagen for psykisk helse» 13. oktober - St. Joseph Halden

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Verdensdagen for psykisk helse har i år søkelys på under og etter pandemien. Det har vært 561 dager med frykt, isolasjon og en haug av restriksjoner – skulle nesten tro at man har sonet en fengselsdom?

Vi har alle mistet litt av vår frihet under pandemien. Fengsel handler om å miste sin frihet, så det er kanskje ikke så merkelig at mange har hatt den følelsen det siste året? Vi har blitt utsatt for frihetsberøvelse, alle sammen. Vi har alle mistet viktig og verdifull tid, på en eller annen måte.

Tid er penger, sier vi. Men tid er også oppmerksomhet, å vise interesse, og det å være til stede. En ting er sikkert: Tid er verdifullt, noe vi ikke kan sette en prislapp på. Mange har opplevd at tiden til å styrke sosiale relasjoner, nærhet og trygghet, ble borte under pandemien. Når man mister disse mulighetene til nærhet og fellesskap, så er det lett å bli syk. Faktisk kan man bli veldig syk!

Ensomhet dreier seg i utgangspunktet om en ubestemt lengsel eller et savn etter andre mennesker. Ensomme mennesker har flere fysiske og psykiske helseproblemer enn de som føler seg koblet til andre mennesker. Når man er ensom, produserer hjernen stresshormoner som for eksempel kortisol, og dette kan føre til depresjoner. Faktisk kan sosial omgang hjelpe en person med mild eller moderat depresjon. Undersøkelsen viser også at ensomme mennesker spiser mer usunt, og at dette i seg selv kan være helsefarlig.

Gjennom gatenære møtesteder og kafeer tilbyr Kirkens Bymisjon mat, hvile, kontakt, veiledning, sosialt samvær og fellesskap. En av de vondeste opplevelsene jeg har hatt i min yrkeskarriere, var fredag 13. mars i fjor. Da hadde regjeringen stengt ned landet og en unison frykt spredde seg over hele Norge, eller hele verden, for den saks skyld.

Jeg husker de opprørte menneskene vi måtte avvise bak en låst dør på Kafé Møtestedet. De redde og spørrende blikkene som ble sendt gjennom glassdøra på kafeen en kald vinterdag, har brent seg fast i minnet. Det var utrolig vondt å bortvise disse folka, som man har blitt så glad i opp gjennom årene. Plutselig var kafeen som har «Rom for alle», blitt stengt for alle. Det var rett og slett, helt forferdelig!

Det skjedde fryktelig mye negativt i kjølvannet av nedstengingen. Firmaer gikk konkurs, folk mistet jobben og fikk dårligere økonomi. Selv om Kafé Møtestedet var stengt i to måneder, så er jeg utrolig stolt av mine kolleger og alle frivillige som stilte opp i en vanskelig tid. Allerede noen dager etter at Norge ble stengt ned, så begynte vi utkjøring av mat til haldenserne.

Behovet var stort og økte med permitteringene i arbeidslivet. Kaos og forsinka utbetalinger fra Nav gjorde ikke situasjonen bedre. Plutselig kontaktet ukjente mennesker vårt lavterskeltilbud om nødproviant. Mennesker som for kort tid siden hadde jobb og et trygt liv. Nå tok de den vanskelige telefonen til Kirkens Bymisjon for å spørre om en pose mat. Dere skal vite, at for mange var dette en stor terskel å komme over. Utilstrekkelighet kan fort føre til en følelse av skam. Jeg brukte utrolig mye tid på å forklare en mamma eller pappa, at det er ingen skam å be om hjelp.

Det er noe grunnleggende i oss mennesker å være selvstendig. Da blir man fort redd for å være til bry. Redd for at man skal utnytte andres vennlighet. Vi skal klare ting på egenhånd. Mestre hverdagen og det som møter oss på vår vei. Men så er ingen dager like. Noen ganger utfordrer livet oss med små og store vanskeligheter. Og da er det helt greit å spørre om hjelp. De fleste av oss er oppvokst med setningen; «Du må si ifra hvis det er noe jeg kan gjøre for deg?». Ikke glem, at når vi sier dette til hverandre, så lager vi rom for å spørre.

Det å hjelpe hverandre er bærebjelken i vårt samfunn. Og etter min mening, den største kraften vi bærer i oss. Et samfunn betyr at vi har funnet sammen, og da må fellesskapet løfte utenforskapet tilbake når det trengs. Det å hjelpe hverandre, er å være et samfunn!

Å snakke om psykiske lidelser er vanskelig for de fleste av oss. Kanskje mest fordi det ikke er like synlige som fysiske skader og sykdommer. Har du brukket et bein eller arm sier alle; - Stakkars deg! Det er lett å uttrykke empati med en som har kreft eller annen alvorlig sykdom, men sliter du med hodet ditt? Da får du ofte servert; - Ta deg en Paracet! Psykisk sykdom er ofte en usynlig smerte, som ikke alle forstår. Dette medfører at å være psykisk syk lett blir til noe skamfullt, eller noe man forbinder med skam.

Nå er det jo slik at vi alle har en psykisk helse. Vi møter den så fort vi våkner om morgenen. En dårlig eller god dag handler ikke om at du har stått opp på feil fot, men om ting og tang som har «gjæret» oppi «topplokket». Jeg pleier å si at vi mennesker er en gjeng med «nerveklumper». Når 100 milliarder nerveceller fyker rundt i hodene våre, vil det nødvendigvis merkes når de ikke trives? Da kan disse små «følelsesbombene» sette i gang et tankekjør og sant helvete av dimensjoner, som igjen kan få store konsekvenser for den enkelte og omgivelsene rundt. Derfor er det utrolig viktig at vi tar psykisk helse på alvor!

Covid-19 har medført mange dødsfall. De aller fleste døde fordi kroppen ikke klarte å bekjempe viruset, men mange har også blitt borte av psykiske lidelser og rusavhengighet. Det har ikke vært en økning i selvmord det siste året, men vi har de største overdosetallene på nesten 20 år. Det er et tankekors, særlig når man skulle tro at nedstengte grenser og samfunn skulle føre til mindre tilgjengelighet og bruk, men slik har det ikke blitt. Kan redusert sosial kontakt være en av årsaken til at flere ikke har blitt reddet fra en overdose?

Når vi nå endelig har blitt løslatt, eller fått friheten tilbake, i hvert fall de fleste av oss, så må vi se fremover. Vi skal nå restarte samfunnet, finne tilbake til de ressurser og drømmer vi hadde før pandemien. Kanskje har det dukket opp noen nye mål og meninger med livet, de skal man følge, og ikke minst, ha muligheten til å realisere dem.

Jeg er helt sikker på at mange av skadevirkningene etter pandemien vil medføre større utenforskap i vårt samfunn. Derfor er det så viktig at våre politikere styrker psykisk helsevern de neste årene, og da snakker jeg ikke om småpenger. Regjeringen foreslår 170 millioner kroner til Opptrappingsplanen for barn og unges psykiske helse. Det er smålig og faktisk en skam, når vi først har berørt den tematikken. Her må det brukes milliarder på å redusere frafall fra skolen, unngå at man havner på sosiale ordninger resten av livet. Vi må ikke glemme at det nettopp er de unge som har betalt den største prisen. Noe FHI også konkluderte med her om dagen. Det handler om fremtiden vår, og den burde vi gi høyeste prioritet.

Jeg er også redd for, at vi de neste årene vil se en økning i fattigdomstallene. Og er det en ting som er helt sikkert, så er det å være fattig noe som virkelig kødder til hodet og den psykiske helsen. - Fytte katta og kjørt i hue man blir av ikke å ha spenn! Og som en gammel rusavhengig kan jeg vel si, at noen hundrelapper handler i realiteten om himmel eller helvete, bokstavelig talt!

Slik er det for mange mennesker. Alenemødre eller fedre som sliter med dyre livskostnader og liten inntekt. Minstepensjonister, faktisk 50.000 av dem som lever under «Fattigdomsgrensa». Så må vi ikke glemme de 120.000 barna som lever i fattigdom. Og det er i bunn og grunn et helt sjukt tall, særlig når det tilhører «verdens beste land»?

Jeg kan gjerne minne politikerne om at det finnes mange bra «verktøy» man burde benytte i større grad. Se bare i Halden, hvor man har det «Det grønne huset», Frivillighetssentralen, Røde Kors, Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, for å nevne noen. Jeg vil oppfordre politikerne om i større grad å bruke ideell sektor til vanskelige samfunnsoppgaver. Vi burde styrke og øke satsningen på lavterskeltilbud. Dette er nødvendig for å gi verdighet og muligheter til dem som har en utfordrende livssituasjon.

Når vi nå åpner vårt samfunn etter langvarig isolasjon. Så har jeg en liten oppfordring til alle om å vise raushet og tålmodighet. At vi gir barna tid til få utvikle seg i eget tempo og gir ungdommene tid til å finne seg selv igjen, finne ut hvem hun eller han er eller vil være. Vi må gi tid til hverandre for å vise at vi bryr oss om hverandre, tid til å lytte og ikke bare haste av gårde når vi spør om hvordan det går.

Så kanskje det viktigste: Gi deg selv tid til å utgjøre en forskjell.

Takk for oppmerksomheten!

Trond Henriksen – Tid til det meste <3

Kommentarer til denne saken