Gå til sidens hovedinnhold

Derfor melder jeg meg ut av Ap

FRITT ORD

Med tung hjerte forlater jeg Arbeiderpartiet etter å ha vært medlem i 42 år. Som mange andre kjenner jeg meg ikke igjen i partiet jeg har representert i bystyre i Haugesund, vært ansatt i en kortere periode og som har vært en stor del av mitt liv.

Partiet har beveget seg så langt til Høyre at det godt kunne fusjonere med Erna Solbergs parti. Vi har en ledelse som ikke appellerer til vanlige folk. Partiet som tradisjonelt har hatt vanlige arbeidsfolk og lønnsmottakere som sitt grunnfjell. Partileder Jonas Gahr Støre gjør som godt han kan, jeg synes ofte oppriktig synd på ham, men han har ingen appell. Hjemmehjelpere, sykepleiere lærere og vanlige arbeidsfolk kjenner seg ikke igjen i en rikmannssønn på Oslos beste vestkant. Heller ikke i en karrierestrebende Hadia Tajik som kom inn i ledelsen som en ekte broiler med høyskoleutdanning og omtrent ingen erfaring fra arbeidslivet. Jeg hadde for øvrig ment det samme om Hadia var en mann.

Vi som har ønsket en klar venstredreining i partiet – både innen nasjonal- og internasjonal politikk har ventet lenge, og er skuffet. Noen forsvinner til Senterpartiet, som den glimrende politikeren Jan Bøhler, andre som meg til partier til venstre for Arbeiderpartiet.

Hvis vi ønsker en skikkelig omfordeling og utjevning mellom fattige, lavtlønnede og den rike eliten i landet vårt, må det sterkere lut til enn det eliten i Arbeiderpartiet klarer å lire av seg.

Mange av oss er også svært misfornøyd med at partiet fortsatt ivrer for norsk medlemskap i EU selv om det norske folk har sagt nei – ikke en – men to ganger. Det vitner om manglende respekt for folket Ap ønsker å styre. Det norske folk ønsker å ha full kontroll på egne naturressurser og styre sitt eget bo. Som nå – folk flest ønsker ikke at togtilbudet mellom Halden- Sarp og Råde skal styres av et EU-direktiv fra Brussel.

I utenrikspolitikken er det ikke noen forskjell på høyrepartiene og det som var mitt eget parti. Vi dilter etter USA og deltar i deres meningsløse kriger rundt om i verden. Som Afghanistan. Og verst av alt kanskje – nåværende partileder Støre var utenriksminister under Libya-krigen der målet var et regimeskifte og mord på daværende Libya-diktator Gaddafi. Norske jagerfly slapp i alt 588 bomber over Libya, ødela landet, etterlot et kaos uten like fullt av lidelser for sivilbefolkningen. Det ble snakket mye om Libya før og under krigen. Etter kaoset USA, Norge og andre skapte med påfølgende flyktningstrømmer har det vært stille. Særlig fra Arbeiderpartiet.

En rekke land har sluttet opp om et FN-opprop for et forbud mot atomvåpen. Ikke Norge. Og forstemmende nok – ikke Arbeiderpartiet.

Hver gang russerne gjør noe de ikke burde gjøre, som å annektere Krim-halvøya ropes det opp fra konservative kretser i partiet med krav om boikott og sanksjoner. Den tidligere radikale AUF-lederen, Jens Stoltenberg har blitt en krigs-hauk av verste sort. Russerne skal finne seg i å ha Nato-styrker og krigsmateriell omtrent i sin egen hage. Når Israel, apartheidstaten som myrder det palestinske folk, annekterer og spiser opp palestinsk land gjøres ingenting utover noen innøvde gloser om at dette er uheldig. Ingen boikott. Ingen reaksjoner av betydning. Israels annektering av palestinsk land er som om tyskerne i 1940–45 skulle bygd landsbyer og hytteområdet på norsk jord.

Senterpartiet kaprer velgere mye fordi partiet er så klare i sin motstand mot sentralisering. Jeg skulle ønske jeg kunne si at AP ville være en garantist mot sentralisering, men det kan jeg ikke. Partiet har gjort mye bra i tiårene det har hatt makt etter verdenskrigen. Men har også vært et sentraliseringsparti.

Hadde partiet hatt ett nasjonalt medlemskap i Halden og ett lokalt – kunne jeg kanskje vært lokal-medlem. Men jeg får si som de to partiveteranene Jan Bøhler og Tor-Erik Røberg-Larsen at NOK ER NOK.

Kommentarer til denne saken