Jeg har aldri vært interessert i Frankrike! Fordommene mine tårner seg opp. Og på toppen av hierarkiet de selv har laget, sitter de selvopptatte og oppblåste jålebukkene av noen franskmenn. Jeg har lest at de tror at de er inkarnasjonen av den menneskelige fornuft – og at Paris stinker og er skitten. Svulstige er de også: «Når Frankrike nyser, blir Europa forkjølet» Oui oui ...

Jo da, jeg vokste opp i baksetet på en Renault 16 og hadde bilder av Alain Giresse, Marius Trésor og Michel Platini på gutterommet.

Jo da, jeg har begynt på «På sporet av den tapte tid.» (17 ganger)

Jo da, jeg har drukket meg full til det strøkne bandet Mano Negra og spilt på Rockefeller sammen med gærningene i Les Négresses Vertes.

Og jo da, jeg har lest meg gal på Arthur Rimbaud (positivt ment).

Men aldri, aldri, har jeg kjent at Frankrike er et land jeg har hatt noen dragning mot.

Og franske biler? Nei takk, bare plast. Lille julaften 1988. Jeg var på vei hjem fra Malaga med tog og måtte vente ti timer på Gare Du Nord i Paris. Da toget kom rakk jeg det ikke. Det er den eneste gangen jeg har gått på fransk jord.

Da jeg spurte jentene mine hva de ville gjøre i vinterferien svarte de i kor: Paris!

Å bryte ned egen forutinntatthet er en fin øvelse.

Vi landet i Paris og skulle prøve å finne riktig tog og riktig T-bane. Men vi rakk nesten ikke å se dumme ut før to franske karer spurte hvor vi skulle, tok tak i koffertene våre og bar de inn på riktig tog med et vennlig smil. Og slik var det under hele oppholdet. Blide, vennlige og hjelpsomme folk. Vi fant et fint lite hotell litt syd for Montmartre i et rolig nabolag og jeg kjente at jo, dette kan jeg like.

Da Townes van Zandt døde skrev Steve Earle en fantastisk sang til hans minne. Mot slutten synger han: «Paris never was my kind of town, so I just walked around, with the Fort Worth blues.» Men Paris er min type by, og det å bare å gå rundt og nyte arkitekturen ga meg et skikkelig løft.

Tidlig på 90-tallet gjorde filmen De elskende på Pont Neuf et dypt inntrykk på meg. Den handler om kunstneren Michele (Juliette Binoche), som er hjemløs og på vei til å miste synet. Hun forelsker seg i flammeslukeren og uteliggeren Alex (Denis Lavant) (og her blir jeg minnet på at jeg må skrive en barnesang om en kvinnelig uteligger, altså en uteliggerinne). Beklager avbrytelsen.

Michele og Alex skaper seg en verden og et hjem på Pont Neuf, som er avstengt grunnet oppussing. Selvsagt måtte jeg besøke den usedvanlig vakre brua, den eldste brua over Seinen i Paris, påbegynt i 1578 og ferdigstilt i 1607. Litt artig er det selvsagt at den eldste brua bærer navnet Pont Neuf: den nye brua.

Mens jentene mine var på La Galerie Dior, vandret jeg rundt i bakgatene og spiste et fantastisk måltid. Men jeg fikk de med på det enormt store militærmuseet, Musee de l´Armée, som inneholder så mye krigshistorie at man egentlig trenger en hel dag der. Frankrike har utkjempet et par kriger (!) og det må sies at det hviler en skygge over fransk imperialisme. Og den brutale og hensynsløse krigen i Algerie har nasjonen fortsatt ikke tatt et skikkelig oppgjør med.

Men tilbake til museet: Den asiatiske kvinnen bak skranken snakker veldig utydelig.

«Where you from?» tror jeg hun sier.

«Norway.»

«Ok, you are not allowed to visitt the second world war section.»

Why not!», spør jeg overrasket.

«You Norwegian.», svarer dama uten å fortrekke en mine.

Jeg skjønner ingenting. Blir vi nekta adgang til utstillingen om 2. verdenskrig fordi vi er norske? Jeg begynner å bygge en argumentasjonsrekke. Jeg tenker på slaget om Narvik, de norske krigsseilerne, de norske flygerne, Shetlands-Larsen, Kompani Linge – og jeg har mange spørsmål om hvordan Frankrike kunne falle på bare et par uker i 1940 og jeg, JEG, har sett bilder av Adolf Hitler foran Eiffeltårnet – SÅ IKKE KOM HER OG NEKT GODE NORDMENN ADGANG TIL SEKSJONEN OM 2. VERDENSKRIG!! VAR IKKE VI PÅ SAMME LAG, HÆ??

Jeg merker at jeg blir litt som Fleksnes, men klarer å ta meg sånn passe sammen.

«Say it again please!» sier jeg med knyttede hender og sammenbitte tenner.»

Min samboer prikker meg på ryggen og hvisker: «Hun sier ikke «you´re Norwegian,» hun sier RENOVATION ...

Jeg sier ok (mulig jeg sier muchas gracias), går raskt inn i et rom og kikker lenge på en rustning fra 1500-tallet. I barnestørrelse.

Napoléon Bonaparte si kiste står i Invalidedomen, som er en av to kirker tilhørende bygningskomplekset. Å se den gir meg de samme frysningene som da jeg så Vasaskipet for første gang.

Det er fint å være på tur med hele familien og vandre rundt i gatene med brasserier, barer og fortausrestauranter. Fint å sitte i sola på Place de la Concorde, selv om plassen ble brukt som rettersted og tusenvis av mennesker ble giljotinert her. Jeg ser for meg stakkars kong Ludvig XVI, som ble dømt til døden med 361 mot 360 stemmer og mistet hodet på denne plassen 21. januar 1793.

Men ... man mister vel egentlig ikke hodet, man mister vel kroppen, all den tid refleksjonen foregår i hodet?

Jeg vil si unnskyld til Frankrike og franskmenn. Beklager at jeg altfor sent i livet ble forelsket i dere. Men kjærligheten er alltid vakker, og hvis jeg får lov så kommer jeg tilbake.