På tide å dekke bordet

Christian Nicolai Bjørke, journalist på Helg-avdelingen. Byline. Bylinebilde.

Christian Nicolai Bjørke, journalist på Helg-avdelingen. Byline. Bylinebilde.

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerDet er bare et halvt år siden det var et vanlig syn for oss togpendlere. Når toget fra Göteborg ankom Sarpsborg, var det alltid en håndfull mennesker som tok bagen på ryggen eller leide en trillekoffert bort mot en ventende politibil. De skulle registreres som asylsøkere.

Nå er det stillere. Av flere årsaker. Vinteren kom. Listhaug strammet skruen. Murer og grensekontroller har gjort Europa til en uoverkommelig hinderløype. Det hoper seg opp i Hellas. Ingen går av på Sarpsborg stasjon lenger.

Når store verdenshendelser når dørstokken vår, er det lett å føle seg liten. Vi er en familie på fem, tre av oss er under fem år. I fjor høst, mens flyktningstrømmen var som sterkest, kjente vi – som mange andre – på et behov for å gjøre noe. Men hva kan vi gjøre? Og hvordan skal vi få det til i en travel småbarnsperiode? Til slutt fant vi en løsning. Vi spiser jo middag. Det gjør de fleste andre også. Hvorfor ikke be noen om å spise sammen med oss?

Jeg ante ikke hvem jeg skulle ta kontakt med, så jeg håpte et innlegg i lokalavisa ville få noen i kommunen til å ta kontakt. Og det skal Halden kommune ha. De leser lokalavisa si. Først tok kommunalsjefen for oppvekst og kultur kontakt. Deretter ble vi invitert på møter og samlinger. I forrige uke kom det en hyggelig pensjonist på døra. Han har tatt på seg jobben med å koordinere vennskapsfamilier i Halden.

Nå står vi altså på lista. Pensjonisten holder i dette øyeblikk på å legge kabalen over hvem som skal kobles med hvem. Egentlig burde vi ha dekket bordet, men vi har fått vite at vennskapsfamilien gjerne vil invitere oss først. Så nå gleder vi oss. Hvem er de? Hvilke historier har de med seg? Hva slags mat lager de? Og vi er spente. Må vi langt utenfor komfortsona? Kommer språket til å bli et problem? Hva skal vi gjøre hvis det ikke funker?

Den tid, den glede, den sorg. Vi tenker at det viktigste er å gjøre et realt forsøk – å gjøre noe i det hele tatt. For nå når det er stille og ingen går av på Sarpsborg stasjon, er det jobben for oss vanlige folk begynner.

Lenge var det lite vi kunne gjøre. Politikerne formet asylpolitikken på den måten de syntes var best, politiet fulgte sine instrukser for å ta imot og registrere menneskene som krysset grensene våre, UDI jobbet etter sine paragrafer for å avgjøre hvem som skulle få bli og hvem som måtte ut.

Uavhengig av hva man mener om det, er resultatet at noen av dem vi bare så på TV i fjor nå bor i Halden. Da er det vår tur til å ta over. Vår tur til å møte mennesker slik man selv vil blitt møtt. Ifølge min venn pensjonisten er det plass til flere vennskapsfamilier.

Det er på tide å dekke bordet.

CHRISTIAN NICOLAI BJØRKE

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags