– Jeg prøver å forklare de hjemme hva russetida går ut på. Men de har vanskeligheter for å tro meg, sier Kelly til HA, som snart har vært ett år i Norge som utvekslingsstudent.

Kelly er selv vandreruss og er ikke med på noen russebil, uten at det har bydd på noen problemer. Hun sitter ofte på med andre som har gått til anskaffelse av buss eller van.

– Det har ikke vært noe problem, sier Kelly, men legger til at hun på ingen måte har latt russetida gå over styr.

Kelly smiler når vi spør henne om russetida. Det er tydelig at hun ikke var forberedt på hva det vil si å være russ.

– Når jeg sender bilder hjem til Canada, så lurer de fælt på hva vi driver med. De lurer på hvorfor vi har fest i en van!

Kelly Raymond

Hun har ikke vært på noen russetreff i andre byer i Norge. Det er av den enkle grunn at utviklingsprogrammet hun er en del av ikke tillater at man er borte over natta uten tillatelse.

– Det er nok mest festligheter i helgene, ellers tar jeg det temmelig rolig, smiler hun.

Noe hun har reagert på er hvor liberale skolen og lærere er til russetida. Hun forteller at noen russ av og til møter opp på skolen, uten å ha sovet natta i forveien.

– La oss si det slik at noen er veldig trøtte på morgenen, sier hun, mens hun ler høyt.

Under russetida har Kelly også fått en innblikk i den norske «vorspiel-kulturen», noe som hun ikke helt forstår seg på.

– I Canada er det rimeligere, så jeg forstår at man kanskje tar en fest først for å spare litt penger. Men fra Canada er jeg vant til at man samles med en gang. Ikke at man må ta seg en fest først for å tørre å snakke med andre mennesker. Og i hvert fall ikke bak i en van!

Kelly Raymond

Kulturforskjellen er tydelige på flere punkter enn russetida. Hun beskriver nordmenn som et veldig imøtekommende og vennlig folkeslag, men at vi kan være litt vanskelig å komme i kontakt med.

– Nordmenn er nok litt mer sjenerte enn jeg er vant til. Jeg oppdaget tidlig at man måtte ta initiativ selv for å komme i kontakt med andre og få seg venner.

Hun tror at noe av grunnen til at nordmenn er litt sjenerte er språkbarrieren. Derfor har hun lært seg å forklare for nye mennesker hun møter at hun er franskcanadisk og at det er fransk som er hennes hovedspråk.

– Det har gjort underverker. Når de forstår at engelsk ikke er mitt førstespråk, så slipper de seg litt mer løs, forklarer hun.

Det å komme alene inn i en totalt fremmed familie, i et helt år, er det nok mange som hadde kviet seg for. Kelly forteller at hun var spent, men at det har gått veldig bra.

Hun har bare godord å si om vertsfamilien. De har tatt henne med på reiser, håndballkamper med den ene datteren i familien, ferier, utflukter, og så har hun selvfølgelig feiret jul og bursdager med dem.

– De har vært helt fantastiske! Jeg føler meg som en del av familien, og de har sagt at jeg er hjertelig velkommen tilbake på besøk, noe jeg kommer til å gjøre, sier hun.

Det er ikke alle i programmet som har vært like heldig med skolen og vertsfamilien. Hun forteller om en venninne fra USA som måtte avbryte oppholdet, ettersom hun verken fikk det til å stemme med familien eller skolen.

Kelly er allikevel ikke i tvil om at hun vil anbefale andre å gjøre det samme.

– Jeg ville definitivt gjort det samme igjen, sier hun kontant.

Hun er selv en ekstrovert person, og innrømmer gjerne at oppholdet i Norge kunne forløpt annerledes hvis hun var introvert.

– Nordmenn kan være litt vanskelige å komme innpå. Heldigvis hadde mora i vertsfamilien allerede organisert slik at jeg ble kjent med folk allerede før jeg begynte på skolen.

En av utfordringene man møter som helt ny i Norge er maten.

Selv beskriver Kelly den norske maten som litt smakløs, og at vi spiser mye av det samme. De utallige brødmåltidene vi har i Norge er noe hun ikke helt har klart å venne seg til. 

– Det mangler noen smaker, sier hun forsiktig, før hun ler ut høyt.

Utdanningsforløpet i den franske delen av Canada er litt annerledes enn den norske. Man går først sju år på det som man kan kalle grunnskolen, før man går fem år på en ny skole. Har man planer om å studere på universitetet så må man gå ytterligere to eller tre til på skole.

Kelly fullførte skolen allerede som 16-åring, og må snart ta et valg på hva hun skal gjøre videre. Hun har ennå ikke bestemt seg for hva hun skal bli, men leker allerede med tanken om å komme tilbake til Norge. Gjerne for å studere.

– Jeg har også lyst til å oppleve Norge på sommeren. Så et år til i Norge hadde vært fint. Jeg har vel uansett planer om å studere på et universitet etter hvert.

I Norge følger hun undervisningen på norsk, og hun legger ikke skjul på at det har vært utfordrende. Hun har lært seg noe norsk, men kommuniserer helst på engelsk. Hele intervjuet med HA foregår på engelsk.

Vanligvis skal utvekslingsstudenter gå i 2. klasse på videregående mens de er i Norge, selv om de da er eldre enn de som de går i klasse med.

Vertsfamilien sørget derimot for at Kelly fikk mulighet til å begynne i 3. klasse, ettersom hun allerede hadde gått ut av det som vi i Norge kaller for videregående. og dermed få opplevde russetida.

– Jeg er heldig som fikk være russ. Det er definitivt en opplevelse jeg ikke vil vært foruten.

Kelly Raymond

Hun beskriver den norske skolen som åpen. Spesielt forholdet mellom lærere og elever beskriver hun som annerledes enn hva hun er vant til.

– Lærene i Norge er mer åpne. De har et nærere forhold til elvene sine. I den franske delen av Canada hvor jeg kommer fra, så er det en klarere grense mellom ansatte og elever.

– Lærerne kan selvfølgelig prate med elevene, men det er mer avstand enn her. Her er lærene mer involvert i elevenes liv, forklarer hun.

Hun har også bitt seg merke i norske ungdommers fritidsaktiviteter. Det er mye smalere enn hva hun er vant til fra hjemlandet.

– Ved sportsprogrammet på min skole i Canada så er det mye bredere tilbud. Der er det for eksempel svømming, håndball, basketball, ridning, ishockey og amerikansk fotball. Her spiller man enten håndball eller fotball, sier hun, men legger til at måten familiene samles om idretten i Norge, er annerledes enn i Canada.

Da hun satte seg på flyet retning Norge var hun spent på hva som møtte henne. Med koronapandemien hengende over verden, var hun en stund usikker på om hun i det hele tatt fikk komme inn i landet.

– Ettersom jeg skulle være her mer enn tre måneder, så gikk det fint. Jeg tok test før jeg reiste, når jeg kom, og deretter en ny etter en liten stund i isolasjon. Da gikk det helt fint, sier Kelly, som allikevel ikke slapp unna viruset som har plaget verden i over to år,

– Jeg fikk selv korona for noen måneder siden, men det gikk greit. Det var uansett spesielt å komme til Norge, da kunne vi endelig kaste munnbindet. Det var en lettelse. I Canada er det ennå en del restriksjoner, og man må fremdeles bruke munnbind flere steder, sier hun.

Bortsett fra to uker, da all undervisningen foregikk på nett, føler hun seg heldig med at hun har sluppet unna de verste restriksjonen i Norge. Det har gjort sitt til at hun også har hatt muligheter til å se mye av Norge, og selvfølgelig deler av Sverige.

– Jeg har vært i Oslo, Tromsø, Finsnes, Lillehammer og selvfølgelig Göteborg, Trollhättan og Strömstads.

Kjærligheten da? Har du funnet den i Norge?

– Jeg kom ikke til Norge for å finne kjærligheten, sier hun med et lurt smil.