14. mars landet jeg på Gardermoen, og ble møtt av uniformert personell fra Heimevernet i utenriksterminalen. Noen dager før hadde regjeringen innført de mest inngripende tiltakene i Norge siden andre verdenskrig.

Skolene ble stengt, en lang rekke bedrifter, virksomheter og arbeidsplasser ble beordret stengt – folk ble bedt om å ha hjemmekontor. Landet var langt på vei stengt ned, og det var innført forsterket grensekontroll.

Det som traff oss kom overraskende på mange, selv om Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i flere omganger har advart mot at en pandemi og legemiddelmangel er de tydeligste truslene for samfunnet vårt.

Sjokket er i ferd med å gli over for mange av oss. Vi har begynt å ta inn over oss at vi står overfor en ny hverdag. Vi vasker hender, vi holder sosial distanse – og vi unngår store folkemengder. Samtidig løsner myndighetene på restriksjonene, og slår fast at vi har smittespredningen under kontroll her hjemme.

Ingen tror at faren er over, det er rimelig å anta at vi vil måtte leve med smittetrusselen hengende over oss i 10-12 måneder til – samtidig som myndighetene planlegger for en ny smittetopp i oktober / november.

I Østfold har vi i generasjoner levd et liv tett integrert med det svenske samfunnet. Folk jobber på ene siden av grensen, og bor på andre siden. Man har familie, venner og bekjente på den ene siden av grensen, men bor selv på den andre siden. Østfoldinger har svenske kjærester, og svenske besteforeldre har sine barnebarn i Norge.

Svenskekysten er et sommerparadis for en rekke østfoldinger, enten man har hytte og båt i Sverige - eller bare bruker sommeren til å slikke sol på svenske svaberg.

De tette båndene som er skapt mellom grenseboere i generasjoner utsettes nå for slitasje, en slitasje det er verdt å spørre seg om er nødvendig.

De som kjenner sin historie vet at det under andre verdenskrig ble innført en ordning med grenseboerbevis. I dag har vi grenseboerbevis for personer bosatt i grensenære områder ved den norsk–russiske grensen.

Nå som vi har smitten under kontroll i Norge, bør det vurderes om en tilsvarende ordning også bør innføres for personer bosatt i grensenære områder ved den norsk-svenske grensen.

På den måten kan vi som bor i grenseområdene fremdeles besøke familie og venner på andre siden av grensen, se til båt og hytte – eller bare nyte late sommerdager på svenske svaberg.

Og selvsagt vil vi huske å med oss norske smittevern råd og både å vaske hendene og opprettholde sosial distanse – selv på andre siden av grensen.