Gå til sidens hovedinnhold

Bør vi montere nye hengsler?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når noe blir veldig rart eller skremmende, heter det «når verden går av hengslene».

Høsten 1992 brukte dronning Elizabeth II uttrykket «Annus Horribilis» for å beskrive et år hvor den kongelige familie opplevde mange brudd toppet med at deler av Windsor Castle brant i november.

Begge uttrykkene må nok til for å beskrive året 2020.

Da vi feiret jul og nyttår i fjor, var det noen små nyhetsnotiser om et nytt virus i Kina. Det gikk under radaren for de aller, aller fleste. Slik som denne typen historier fra områder langt fra oss ofte gjør. Starten på året ble som den pleier. Sist vi sto ovenfor noe som kan betegnes som en verdensomspennende mulig krise, var vel i 1999 da det var usikkerhet om datasystemene ville forstå at man passerte et årtusen.

Så kom mars, vinterferien var akkurat over, og folk hadde reist til fjells, på storbyferie fjern og nær og til Alpene for å stå på ski. Noe hadde skjedd. Meldinger om noen smittede sør i Tyskland etter et møte mellom en bilprodusent og leverandører fra Kina, noen smittede i Nord-Italia og mange smittede i en region i Kina, ble plutselig alvor da det dukket opp smittede i alle europeiske land, i tillegg til Østen og Nord-Amerika.

Verden stengte ned. Å krysse landegrensene ble forbudt. Fly ble satt på bakken. Skrekken var båter. Mange cruiseskip over hele verden ble nektet å gå til land etter at det hadde vist seg at kom smitten første om bord, var det vanskelig å beskytte seg.

Våren kom, og sommeren. En ny normal ble etablert. Butikker, servicetilbud og institusjoner ble åpnet igjen, men med forbehold om å følge smittevernregler og hovedsakelig innenfor egen nasjon.

PROFIL: Terje Vidar Høvik

Millioner er smittet og hundretusener har fått mén eller er døde, mange flere enn de senere års epidemier. Men færre enn pandemiene på 50- og 60 tallet, Spanskesyken etter 1. verdenskrig og Svartedauden på 1300- tallet. Eller aids for den sakens skyld.

Imidlertid har begrensningene i bevegelsen av store menneskemengder fått noen positive effekter. Lufta i verdens byer er for første gang på mange år klar og god å puste i. Utslipp av miljøgifter har gått betydelig ned. Mange har funnet tilbake til ferie i nærområdet, egen bygd, by og region er jammen bra, de også.

I tillegg har andre opplysninger nådd oss. Som at ansatte på ekspedisjonsskipene til Hurtigruta har lønns- og arbeidsbetingelser som vi må kalle elendige. Og at driften av Norge er helt avhengig av at det kommer folk utenfra for å jobbe her, enten det er å plukke epler og jordbær eller det er å bygge skip.

De fleste av oss er bortskjemte i et samfunn der strømmen alltid er i lysbryteren, vannet kommer når krana skrues på og butikkene er fulle av varer. Det skal ikke mange ukene med noen begrensninger til før kravene kommer om at nå er det nok.

Vi MÅ på hytta eller ferieleiligheten, og i alle fall må vi få reise over grensene for å kjøpe mat og andre varer. Ting skal helst ikke koste stort, enten det er mat, klær, pyntegjenstander eller reiser. Det har vi vent oss til. Import fra lavkostland som Kina har gjort at prisene i mange år har steget moderat, samtidig som den generelle lønnsutviklingen i landet har vært høy. Dermed har mange av oss kunnet gjøre stort sett det vi vil. Pusse opp husene, kjøpe nye biler, reise på utenlandsturer 1-3-5 ganger i året.

I pandemiperioden har prisene på det meste steget, samtidig som mye ikke har vært mulig å kjøpe, som for eksempel reiser.

Nå har en del nye meldinger nådd oss. Siden det også er mindre skipstrafikk, vil vareflyten fra Kina ikke nå gamle høyder, butikkene blir ikke så fulle av billige ting og dyrere varer til jul.

Mens våre «gamle» flyselskap SAS og Norwegian stadig melder om at de er i økonomisk krise, kommer billigselskapet Wizz Air på banen med innenlandske ruter til spottpriser.

Om dette tenker jeg: Trenger vi å handle så utrolig mye stæsj og gaver til jul? De fleste av oss har det meste av det vi trenger. Ungene har ikke behov for 20 nye leker, vi voksne trenger ikke enda en elektrisk duppedings på kjøkkenet som vi kanskje bruker en gang i året. Det blir bra med en jul hvor vareutvalget blir noe mer begrenset. Så kan vi heller gi hverandre opplevelser, middager, besøk (og en klem når vi har fått kontroll på pandemien).

Og er flybilletter til 100-lappen virkelig det miljøet og vi trenger? Må vi reise verden rundt for å ha det bra? Kan vi leve med møbler og kjøkkeninnredning noen år ekstra?

Da er vi tilbake til tittelen på denne utgaven av Signert. Skal vi ikke heller prøve å montere hengslene på en ny måte? Et samfunn der forbruk og vekst ikke er det viktigste?

Kommentarer til denne saken