Økonomene er uenige om det meste, men at det ikke finnes noen gratis lunsj er kanskje det nærmeste vi kommer en økonomisk sannhet. Dette gjelder også for energisystemet, men i det siste har vi sett stadig flere som hevder at kjernekraft er løsningen som kan gi billig, ufarlig og utslippsfri energi. Det er jo ikke langt ifra en gratis lunsj, spesielt ikke når vi ser på det skrikende og udekkede behovet for energi?

Men hvem har behov for hva? Ofte er det «industrien» som sies å ha behov for noe, og gjerne også «Norge». Arne Næss foreslo imidlertid for lenge siden at det er på høy tid å legge bort all snakk om behov når det ikke er snakk om hva mennesker faktisk trenger. Han mente for eksempel at en by ikke har «behov» for flere parkeringsplasser, men at mennesker har behov for å komme seg dit de skal på en effektiv måte. Det er ikke gitt at biler, som må parkeres, er løsningen. Likeledes har ikke industrien «behov» for mer energi, men mennesker har behov for å få dekket våre behov for sikkerhet, varer og tjenester og andre ting vi verdsetter. Industrien er der for å bidra til at samfunnets – altså menneskenes – behov møtes, og framskrivninger og prognoser knyttet til energiforbruk representerer ikke alltid menneskelige behov.

Ofte er faktisk mennesker og verdier fullstendig utelatt i slike eksersiser, og det var Næss sitt poeng. Behovs-begrepet tenderer mot noe deterministisk, og det er også svært verdiladet. Et udekket behov er jo forferdelig, og kan være farlig! Så om industrien trenger energi må vi jo skaffe den det, akkurat som at et barn som har behov for nærhet må få det.

Energikommisjonen har nå også gått ut og påpekt at vi «trenger» mer energi, og det er så lett å begi seg inn i disse debattene uten å angripe de grunnleggende antakelsene. Selv miljøbevegelsen havner ofte i diskusjoner der kraftbehov tas for gitt, og argumentene deres blir da begrenset til massive utbygginger av fornybar energi med tilhørende naturinngrep.

Kommisjonen sier rett frem at «behovet» for mer energi er politisk vedtatt – vi skal «ha overskuddsproduksjon av kraft» og «rikelig tilgang» på kraft skal være et konkurransefortrinn for vår industri. Noen synes det skal være slik, men det må ikke være slik. Endrer vi antakelsene i kraftsosialismen, som nå gjelder det meste av det politiske spektrum, er det ikke nødvendigvis mer kraft som trengs.

Nå er energimarkedene også i stor bevegelse. Krigen i Ukraina har forstyrret eksisterende energikilder og -kanaler, og klimakrisen gjør at vi er nødt til å kutte våre CO 2 -utslipp raskt og dramatisk for å unngå temperaturøkninger som overstiger de politiske målene. En cocktail av usikkerhet og knapphet har altså bidratt til en lang periode med svært høye energipriser.

Og når prisene er høye og frustrasjonen er like høy er tiden god for enhver evangelist for løsninger som lover masse billig og ren energi. Men stor bevegelse og usikkerhet kan vel så gjerne være en god anledning til å tenke over hvorvidt vi skal søke vekst basert på overflod av kraft, eller om vi skal sikte på å lykkes med bruk av lite.

Før vi dundrer i vei med kjernekraft i håp om at dette skal bli inngangen til en ny tid der vi kan vasse i billig energi og oljeaktig velstand, la oss spørre oss hva vi egentlig ønsker oss. Hva er det vi har behov for, som skulle tilsi at mer og mer energi er løsningen? De fleste vil si at vi trenger helse, utdanning, gode fellesskap, sikkerhet og tilfredsstillelse av grunnleggende behov. Det er gjennom denne type spørsmål vi finner de riktige – og viktige – forutsetningene for å gjøre prioriteringer.

For eksempel: dersom vi ønsker en forlengelse av energikrevende industri i Norge er det en fordel med mer energi. Men hva skjer uten denne energien? Omstilling. En grønn og en digital omstilling som i dag stadig oftere omtales som en tvillingomstilling. Skal vi lykkes trenger vi nye næringer, og nye måter å produsere varer og tjenester på i eksisterende næringer. Og kanskje vi ikke trenger fullt så mange helt nye produkter, men at sirkulære forretningsmodeller lar oss bruke både råvarer og ferdige produkter flere ganger, og lenger.

Nød lærer naken kvinne å spinne, sies det, og både knapphet og reguleringer kan ifølge Porter-hypotesen bidra til nyskapning og innovasjon. Knapphet gir kraftige insentiver til energieffektivitet og kan gi grunnlag for mer bærekraftig forbruk og produksjon. Selv om den nødvendige omstillingen vil være krevende vil det på sikt være enda mer krevende å argumentere for at fortidens produksjons- og forbruksmønstre skal vedlikeholdes i møtet med en naturlig verden som har sagt stopp og mennesker som ikke ser ut til å bli hverken friskere eller lykkeligere av billig energi og tungindustri.

Vi har behov for en politikk som bidrar til bærekraftig utvikling. Sosialt, økonomisk og klima- og miljømessig. Vi trenger nyskapning og innovasjon, vi trenger mindre og mer energieffektive løsninger og forbruksmønstre. Vi har ikke behov for kjernekraft og en fortsettelse av jaget på vekst for vekstens skyld. Energikommisjonen er enige i det første, men kanskje ikke det siste. Deres rapport har fått tittelen – «Mer av alt – raskere». Dette høres unektelig ut som en parodi på antitesen til Arne Næss’ dypøkologi, som handlet om å forstå at større og raskere ikke er det samme som bedre.