Gå til sidens hovedinnhold

Barna som trenger oss mest gruer seg ikke bare til jul. De gruer seg hele året

FRITT ORD

Vi nærmer oss julen. Det er knapt noen tid på året som så til de grader er rammet inn av tradisjoner. Det er de samme temaene og aktivitetene som går igjen år etter år. Av en eller annen grunn er omtanke for de som strever litt ekstra mye mer fremtredende i jula enn ellers. Jula er en høytid for barna, men det er dessverre slik at det er mange barn som ikke gleder seg til julen. Og det er dessverre slik at de barna som gruer seg til jul som regel gruer seg til hver dag.

I den politiske diskusjonen om barns vilkår blir barna ofte behandlet som en egen isolert gruppe. Dette blir litt feil, for barn vokser jo alltid opp i en familie. Når vi skal hjelpe barn som lever i utrygghet, må vi hjelpe familier. Og i jula vil vi vi dette i større grad enn vanlig, og i julens ånd er også bildet av de vi vil hjelpe ritualisert slik at det passer inn på julekortet.

Vi ser for oss en hardtarbeidende familie som gjør alt de kan for å få endene til å møtes. Barna forstår at det er tøft og forsøker å skjule skuffelsen over færre og mindre gaver enn klassekameratene som kommer fra mer velstående kår.

Men dette bildet stemmer sjeldent. De barna vi snakker er redde for at de skal bli slått, utskjelt, pålagt skyld og skam og på andre måter straffet for bagateller. Andre igjen er triste fordi de blir oversett fordi mamma og pappa har nok med seg selv og sørger for sine egne behov først. Kanskje er det ikke penger eller omsorg igjen til barna. Jeg kan love dere at disse barna ikke kun gruer seg til jul. Det er slik de lever hver dag. Og det alt for mange av dem. Det er slik at det er finnes voksne som trenger hjelp og veiledning for å mestre foreldrerollen. Dette er barnevernets viktigste oppgave. Det å gi barn nye hjem skjer kun i de mest alvorlige tilfellene og som en siste utvei.

Jeg er opptatt av at barnas rettsvern skal styrkes. I dag er det slik at barnevernet er et kommunalt ansvar. Barnevernet trår til og hjelper når noen melder en bekymring for et barns ve og vel. Veldig ofte er dette skolene. Barnevernet setter så i gang med en undersøkelse for å finne ut hvordan disse barna har det. Dette tar tid og i mellomtiden kan familien flytte til et annet sted i landet.

Man skulle tro at barnevernet alltid varslet den nye kommunen om situasjonen slik at man kunne fortsette å hjelpe. Det er ikke noen automatikk i dette. Det skjer vel så ofte at barn blir med på flyttelasset til voksne som ikke mestrer foreldrerollen. Og så er de prisgitt en ny lærer eller nabo som tør å se, og som tør å si i fra. Og så må barnevernet i den nye kommunen sette i gang nye undersøkelser. Dette forutsetter at kommunen er stor nok til å ha en egen barneverntjeneste. Forhåpentligvis er det en saksbehandler som ringer til barnevernet i tidligere kommune og forhører seg.

Høyre jobber i disse dager med å lage sitt nye stortingsvalgprogram. Jeg har foreslått at barnevernssaker automatisk skal følge med barn som flytter til en ny kommune slik at barnevernet på det nye stedet umiddelbart får saken til videre oppfølging. Nå vet jeg ikke om enda om dette blir Høyres politikk, men jeg skal prøve å få det inn i partiprogrammet. Dette vil styrke barns rettigheter betraktelig.

Mens jeg jobber med å gjøre dette til politikk, håper jeg dere alle vil og tør å se. Jeg ber dere om i si i fra dersom dere mistenker noe. Jeg håper dere tør å spørre barn om de har det bra hjemme, for de sier ikke i fra selv.

Kommentarer til denne saken