Barna som ikke passer inn

POTENSIAL: – På den måten øker muligheten for at disse elevene finner seg til rette i den ordinære skolen og får utnyttet sitt læringspotensial, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: HA

POTENSIAL: – På den måten øker muligheten for at disse elevene finner seg til rette i den ordinære skolen og får utnyttet sitt læringspotensial, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: HA

Av
DEL

Innhogg Det er prisverdig at opposisjonen i Halden, ved Høyres gruppeleder Fredrik Holm, løfter fram barna som sliter i skolen (HA 9. desember 2019).

Som et tiltak, foreslås det å utrede en opplæringsarena utenfor den ordinære grunnskolen i Halden. Vi er litt usikre på hva som ligger i dette forslaget, da Halden allerede har en slik arena, Kamperhaug gård i Rokke. Holm mener, ifølge avisoppslaget, at «skolen som en arena ikke er plassen for alle, og at tiltaket (alternativ opplæringsarena) kan føre til en bedre skolehverdag for veldig mange barn».

Han begrunner videre tiltaket med at det vil være rimeligere for kommunen å sende dem bort, enn å ha disse elevene i vanlig skole. Det er altså ikke bare hensynet til elevene som ligger bak forslaget om å utrede en slik arena, men også økonomi. Holm sier at behovet for slike tiltak i dag, er økende. Men hvem definerer behovet, og på hvilket grunnlag? Her etterlyser vi et større fokus på tiltak som kan forhindre utskilling av elever til slike eksterne tiltak.

Vi gjør det fordi økt bruk av opplæringsarenaer utenfor den ordinære skolen er lite ønskelig ut fra lov og regelverk, der inkludering er et styrende prinsipp. Dette prinsippet betyr, slik det framgår av Opplæringsloven § 8-1, at alle elever har rett til å gå på sin nærskole, og skal tilhøre en klasse eller basisgruppe (§ 8-2).

Bruk av en alternativ opplæringsarena blir sett på som et såpass stort inngrep i elevens rettigheter, at det ikke er tilstrekkelig at skolen eller foreldrene ønsker det. Det kan ifølge Utdanningsdirektoratet først vedtas og gjennomføres etter en sakkyndig vurdering fra PP-tjenesten.

Opplæringsloven åpner for bruk av alternative opplæringsarenaer i hele eller deler av opplæringa for elever med vedtak om spesialundervisning. Men regelverksfortolkningen fra direktoratet poengterer at det er snakk om en «snever adgang», og at det skal være hensynet til eleven, og ikke hensynet til skolen eller kommunen som er avgjørende for bruk av en alternativ opplæringsarena.

Kommunens økonomi, slik Holm bl.a. argumenterer med (dersom han er sitert riktig), skal altså etter regelverket ikke være avgjørende. Videre er det slik at det fortsatt er kommunen som har ansvaret for eleven, og at rektor har samme ansvar for oppfølging av elever på alternative opplæringsarenaer som for elever på skolen.

Rektor skal også sørge for et nært samarbeid mellom skolen og de som bistår på den alternative arenaen, slik at eleven opplever det som en helhet (punkt 6.1). Som i skolen ellers, må undervisningspersonellet oppfylle kompetansekravene. Det lille som er av forskning om dette området, vesentlig masteroppgaver, tyder på at verken samarbeidet eller kompetansekravene følges opp på en tilfredsstillende måte.

Før en tenker på å vurdere såpass drastiske tiltak som det å fjerne enkeltelever fra nærskolen helt eller delvis, bør skoleledelsen etter vår mening gå grundig gjennom det eksisterende skoletilbudet og se om kompetansen er brukt på den beste måten. Vi vet at over hele landet brukes assistenter og ufaglærte til å ta hånd om mange av de mest utfordrende elevene. Burde man ikke prioritere de beste lærerne til elevene med de største utfordringene?

Vi er på linje med kunnskapsminister og nestleder i Høyre, Jan Tore Sanner, når han på partiets hjemmesider (8. november 2019) uttaler: «Vi kan ikke leve med at de barna som har de største utfordringene, skal få hjelp og støtte av ufaglærte. De skal ha den beste kompetansen». Stortingsmelding 6 (2019–2020) som regjeringen ga ut rett før jul, handler om tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO. Her vises det til forskning om at «flere elever som blir tatt ut av klassen fordi de ikke kan følge den ordinære opplæringa, mener at de blir hengende enda lenger etter, og at de blir ekskludert fra klassefellesskapet».

For å understreke mangel på oppfølging av elever med særskilte behov, viser Stortingsmeldingen til det nasjonale tilsynet for 2014–17. Der fant man at om lag 40 prosent av skolene ikke hadde en tilfredsstillende framgangsmåte for å sikre at lærerne vurderer om elevene får tilfredsstillende utbytte av opplæringa gjennom tilpasset opplæring.

Vi avviser ikke enhver bruk av alternative opplæringsarenaer, men tror at en styrking av kompetanse og oppfølging i den ordinære skolen er veien å gå heller enn å ønske eleven bort. Vi tror kommunen og den enkelte skole i mye større grad enn tilfellet er nå, må prioritere lærere med spesialpedagogisk kompetanse og egnethet for de elevene som har de største behovene. På den måten øker muligheten for at disse elevene finner seg til rette i den ordinære skolen og får utnyttet sitt læringspotensial. Her er vi på linje med Stortingmelding 6: «Regjeringen er enig i at kompetansen må være der barna og elevene er. Vi vil derfor innføre en rekke tiltak som skal bidra til at barn med behov for særskilt tilrettelegging i større grad møter fagpersoner med relevant kompetanse».

Vi venter spent på disse tiltakene. Nødvendig kompetanse har vært nedprioritert de siste årene, og det blir veldig tydelig når Stortingsmelding 6 fastslår at «gjennomsnittlig antall lærertimer til spesialundervisning per elev har økt svakt siden skoleåret 2009/10, mens gjennomsnittlig antall assistenttimer har økt betydelig».

Vi håper alle politikere i Halden kommune vektlegger følgende punkter i Stortingsmelding 6:

  • at alle bør jobbe mer med holdninger til praktiseringen av inkludering
  • at barn må involveres og lyttes til i mye større grad
  • at hjelpen må gis av kvalifisert personale

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken