Gå til sidens hovedinnhold

Årets 17. mai var tung

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg kan godt være alene på julaften og nyttårsaften. At jeg nå har en unnskyldning for å slippe selskap på min 50-årsdag, er helt topp.

Men årets 17. mai var tung. Det å ikke være i byen og se på barnetoget var tungt. Nå skal det sies at jeg elsker å gå i barnetoget selv. Selv om jeg nå nærmer meg 50 år. Ikke vet jeg noe finere enn damer i bunad. Og se glade barn i sin finstas. Jeg elsker mitt land og min by og dets folk. Og jeg har i mitt yrke fått gleden av å møte mange av dere.

Alt fra den narkomane som trenger å komme hjem til den lykkelige bruden som glemmer og betale for turen. Jeg har møtt dere i deres glede og sorg. Jeg kjører deres barn på skolen. Jeg kjører deres syke til behandling. Jeg har fått venner, og jeg har truffet moren til mine barn i mitt yrke. Jeg har hatt verdens beste sjef i mitt yrke. Buse i nesa var ingen grunn til å bli hjemme fra jobben. Gyldig grunn var fyllesyke. Da fikk jeg være hjemme. Og takket være han var jeg ofte det.

Nå som jeg nærmer meg de gyldne 50 år, så synes jeg det er synd at min elskede by skal slukkes.

Mitt ønske er at vi får en levende by med masse liv og konserter. Uteserveringer som gleder oss på varme sommerdager. En by der det rumler i en V8 og rocken lever videre. En by der vi respekterer hverandre. Og en by der politikerne er et forbilde.

Kommentarer til denne saken