Gå til sidens hovedinnhold

Året vi våget mer

Det gjelder å ikke se for mørkt på det. Det rare året 2020 er over, men er verdt å dvele med før vi går videre.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For 2020 ble det året svært mange av oss nordmenn, og ikke minst haldensere, våget ting vi ikke har gjort tidligere. Jeg tenker på det uvanlige turåret. Jeg merket det allerede i mars måned, like etter at landet ble stengt ned. Jeg, som vanligvis har nesten hele skogen for meg selv når jeg går mine turer, traff på folk på steder jeg aldri har truffet folk tidligere. Jeg kunne treffe folk på de underligste steder. Folk våget seg ut av lysløypene og inn på de små stiene. For noen år tilbake ga jeg ut et par turbøker og målet var da å få folk til å komme seg ut av lysløypene og inn i skogene. Litt mer inn i det ukjente og uoppdagede. I det underlige året skjedde nettopp dette.

Men la det være sagt med en gang. Uten alle tilretteleggerne hadde skogen fortsatt vært for skummel og ukjent for mange. Tilretteleggerne er de som ordner bløte stier. Kjører på grus og pukk og bygger små trebruer over bekker og myrer. Tilretteleggerne er de som setter opp skilt og merker og så gjør turene mer trygge for folk. Tilretteleggerne er de som gir oss alle en bedre naturopplevelse. Skaper trygghet. Gir oss mot til å prøve noen nye veivalg.

Også overnatting under åpen himmel fikk en ny dimensjon i det rare året. Plutselig strømmet folk ut i skogene med hengekøyer, soveposer og liggeunderlag. Ja, det ble så voldsomt med folk noen steder at jeg en dag fikk en telefon fra en grunneier. Jeg fikk skylden for at folk overnattet i hopetall på grunneierens eiendom, fordi en av turene i bøkene mine nettopp oppfordret folk å dra dit. Jeg skjønner poenget. Medaljens bakside var nemlig at overnatterne ikke tok meg seg alt søppel hjem. Det er jo også noe jeg har erfart. Større utfart – mer søppel.

Å tenne et bål ble også en slags allemannssport dette året. Hele familier, flere med liten erfaring for å tenne bål har i hele høst valfartet til Venåshytta for å grille. Vi i dugnadsgjengen på Venås har båret oss skakke på ved. Uke etter uke har vi fylt opp vedskjul for å holde tritt med bålbrenning og grilling.

Tidligere har turorientering vært en ensom tur i skogen for å finne postene der ute. I år har hundrevis av haldensere trålet skogene på jakt etter postene. Nye stier i skogene inn mot postene vitner om stor utfart. Det skal mot til å ta med seg kart og kompass ut i skogen for å finne postene. I små søkk, bak store stener eller i myrkratt. Likevel – imponerende nok har folk fått en ny turfavoritt.

Stolpejakten likeså. Pinnene med QR-kode har trukket folk til stedene de er satt opp. Mange av dem var plassert i Halden sentrum i det rare året. Det er sjelden jeg har gått i kø i byen for å finne en pinne!

Det at flere har begynt å bruke naturen rundt oss er bra. Folk har blitt mer bevisste på hvor viktig det er å bevare de grønne flekkene vi kan boltre oss i, selv når landet er nedstengt. Jeg merker en grønn bevaringsvilje. I Halden er engasjementet stort for å bevare områder som Tyska og Hollenderen – og Bøkeskogen ved Skonningsfoss. Men også andre småskoger rundt byen er truet og vil kreve oppmerksomhet. Næringsliv og private utbyggere ønsker seg mer plass. Og når alle skal bo på «Koller», «Åser», «Pynter» og «Terrasser» forsvinner de flotte utsiktspunktene vi har rundt byen.

La oss håpe at det rare året 2020 har lært oss å tenke litt lenger fram. At vi har fått litt større perspektiv på hva som er viktig her i livet.

En ting skal vi i alle fall ta med oss. Vi våget alle sammen litt mer i det rare året.

Kommentarer til denne saken