Fredag 26. februar prydet «unge» Jan Martin Eriksen side 28 i Halden Arbeiderblad. Starten på et kabel-eventyr i Halden ble fortalt av avisas Bjørn Ystrøm, og Jan var som første sjef på Knivsøodden et naturlig midtpunkt.

Tre dager senere, 1. mars, kom en ny melding om Jan i samme avis. Men denne gang trist og overraskende for alle oss som kjente ham. Jan hadde gått bort i sitt treognittiende år.

Jeg traff Jan første gang høsten 1974, da fabrikken så vidt hadde begynt å produsere den så mye omtalte Skagerrak-kabelen. Jan trengte flere folk til produksjonen og tok godt imot meg, broder`n og to andre kamerater. Irma serverte kaffe og kaker mens Jan ville vite hvor mye vi kjente til kabel produksjon. Hva skulle vi si som alle kom fra Saugbrugs? «Ikke en dritt» passet seg jo ikke foran vår mulige sjef selv om Jan også hadde tålt det, så vi prøvde å forklare at vi alle hadde vært borte i store maskiner på Saugbrugs. Når Jan hørte ordet Saugbrugs lyste han opp. Han hadde allerede ansatt ca. 10 mann som kom derfra og det med meget godt resultat som han sa. Jan lurte på når vi kunne begynne. Gode, hårde håndtrykk (Jan var hård i neven) gav oss alle et godt inntrykk av mannen.

Sammen med Jan og Irma fikk vi, ca. 50 ansatte, i flere år oppleve et lite eventyr som bare ble bedre og bedre de årene Jan styrte skuta. Jan «var» sjefen og ble etter hvert «keeper`n» vår og også en av gutta. Som sjef var det umulig å ikke av og til bli sint. Spesielt dersom store avvik forekom i en meget utsatt produksjon. Noen ganger kostet det oss millioner av kroner og et frynset rykte hos kundene. Heldigvis gikk det fort over for Jan, og han hadde alltid en løsning på hvordan ordne opp i dette. En løsning som vi selvfølgelig var del av, og som ofte innebar ekstra, ekstra pågangsmot og ditto overtid.

Jeg kan fortsatt ikke huske en eneste gang hvor vi ikke løste problemet til alles tilfredshet, og hvor Jan var fast bestemt på at her fortjente vi noe ekstra ekstra. Han var alltid raus og belønnet ekstra innsats. Selv bodde han vel mer eller mindre på fabrikken de første årene, og av og til slo han av en prat ved en kopp kaffe selv på nattskiftet.

Veldig ofte under disse «pratene» handlet det om idrett og spesielt fotball og ikke jobb. Jan hadde jo selv vært en meget god keeper for Asker fotballklubb, og også reservekeeper på det norske A-landslaget. Ikke rart han ble keeper`n vår på STK`s bedriftslag. Selv i en alder av femti år imponerte han med redninger helt oppe ved krysset. Ja, han var lang men også spenstig, selv om knærne hans etterhvert kom i ulage. Jan hadde trua på guttær som drev med idrett, syntes det var viktig med fysisk form og anså teamarbeid som noe av det viktigste for å lykkes. Siden vi viste gode resultater både på jobb og i idrettslek, hadde vi gode grunner til å feire dette av og til. Her var Jan en av gutta. Syntes vi skulle ha det moro når vi først hadde mulighet for det og fortjente det.

Å ha en sånn sjef er ikke alle forunt, og skal en sette ord på Jan så var han en herlig og effektiv fabrikksjef, idrettsvenn, kamerat og en god familiefar.

Mine tanker går til Irma, Cato, Morten og Elin/familie som nå har mistet en alle tiders ektemann, pappa, svigerfar og bestefar. Vi lyser fred over Jan Martin Eriksens minne.

Per Jacobsen