Gå til sidens hovedinnhold

«Hei mamma! Det er meg. Jeg lever». Den telefonsamtalen glemmer Marthe (27) aldri.

Da Fay Celine Norderhaug fikk tilbake notatboken som lå i teltet på Utøya, var det blodspor i den. Det er der fortsatt. 10 år etter.

Fram til 22. juli 2011 var Utøya bare et sted Freddy Lie husket fra barndommen, sittende i baksetet i bilen på vei til besteforeldrene i Valdres.

For mammaen som mistet sin mellomste datter på Utøya, kjennes det ikke ut som om det har gått 10 år. For henne føles det ut som om det var i fjor.

Man forbereder seg ikke på å holde en minnetale. Du gjør det på den måten du klarer. Man er på forhånd forberedt på å gråte. Så gråter man og prøver å si ordene som er skrevet.

Ted Lindquist, Elisabeths kontaktlærer

Det gjør ikke vondt å tenke på Elisabeth i dag. Det er hyggelig, på en måte.

Cathrine Trønnes Lie, søster

Jens Stoltenberg holdt sine ord om aldri å glemme familien fra Halden som ble hardt rammet 22. juli 2011.

Jeg var beveget i Elisabeths begravelse. Det gjør ikke noe at folk får se at presten også er et menneske med følelser.

Lisbeth Heie Gregersen

Her ligger Julie Iversen i soveposen kort tid før skytingen starter på Utøya. I dag er hun frivillig ved 22. juli-senteret i Oslo. Hun bringer kunnskap til nye generasjoner i håp om å unngå nye terrorangrep.

22. juli – 10 år etter

Vi husker alle hvor vi var da vi hørte nyheten om bombeangrepet på regjeringskvartalet den 22. juli 2011.

For abonnenter