99 prosent av norske veier er åpne for både sykler og biler. Det betyr at bilister vil bli heftet av syklister som har sitt idrettsanlegg på veien. Dette skaper gnisninger.

I nettdebatter oppfordres det sågar til å kjøre ned eller presse syklister av veien. Det kan resultere i død eller irreversibel skade.

I denne artikkelen går vi ikke inn på syklister som er angrepet med balltre, presset av veien eller banket opp. Slikt er lett å ta avstand fra. Derimot tar vi for oss en del av de dagligdagse utfordringene mellom bil og sykkel. Landeveien begynner å bli svært farlig for unge og voksne syklister, uavhengig av skyldfordeling.

Selv om vårt fokus her er sportssyklingen, vet vi at våre erfaringer deles av alle typer syklister.

Sykkelstier

Det fins ikke sykkel-/gangveier for treningssykling. 20 syklister i 50-60 km/t, ned i ei dump, hvor far går med tvillingvogn og mormor med dachsen i bånd tvers over stien, er oppskrift på katastrofe.

I tettbygd strøk krysses sykkelstien av utallige villautkjørsler. Bilisten kjører ut i sykkelveien, ser seg til høyre og venstre på hovedveien, mens syklisten opplever en sperret vei og går på trynet.

Idrettssykling, unntatt oppvarming og nedsykling, har ingenting på sykkelveiene å gjøre. Bilister protest mot dette viser at de ikke forstår disse veienes funksjon.

Hornet

Mens hornet i andre land brukes til varsling, er det i Norge et instrument for utskjelling. En bilist sitter trygt bak rattett. Men hun/han vet ikke hvor en syklist skvetter når de kjører tett inn bakfra, henger på hornet og sprøyter rytterne ned med spylevæske.

Da oppstår domino - en skjærer ut, feltet bak ramler. Å falle på trening er akkurat like ubehagelig som å falle i Tour de France. Unger som velger en tøff idrett, bør slippe å oppleve at irritert oppførsel med bil gjør den tøffere enn den bør være.

På sykkelen vil vindsus og mekanisk støy overdøve lyd fra biler bakfra. Derfor blir reaksjonen spontan.

Flere i bredden

Bilister irriteres over at flere sykler i bredden. Å ligge i et felt skal læres. På flat vei i 40 km/t utgjør luftmotstand 85 prosent av motkreftene.

Den som ligger på hjul bruker bare 60-70 prosent av krafta til frontrytteren. På lang rekke, vil første mann trene for hardt, resten for dårlig.

Dermed må de skifte på å dra, og det vil alltid gi minst to ryttere i bredden et sted i rekka.

Forbikjøring

En syklist har sin plass i hele kjørefeltets bredde. På sykkelen tar han liten plass. Men velter han, bruker han like mye plass som en bil. I mange rettssaler slipper bilisten unna fordi syklisten vinglet. Syklisten skal ha vingleplass, ellers har bilisten tatt for liten klaring. Ofte kjører biler forbi, selv om det kommer møtende trafikk.

Grunnen til vinglete sykling kan være ymse, som langsgående sprekk eller hull i asfalten med fallpotensial, nærgående bilist, uoppmerksomhet, og mye annet.

Buss og vogntog bygger opp ei vindpølse foran og på sidene. Den gir et vindkast tilsvarende full storm når hastigheten kommer opp i 70-80 km/t.

Når en bil presser, er det umulig for sjåføren å forutse syklisten reaksjon. Verst er det hvis slik forbikjøring skjer der det fins autovern, uten avkjøringsmulighet. En liten utilsiktet bevegelse på sykkelen, og det blir fatalt.

Psyken i eksemplet blir slik: Enhver kan gå planke på bakken. Heis den opp 30 m, og det er umulig for folk flest å holde skrekken i sjakk.

Veikryss

Forbikjøring i veikryss er forbudt, men bilisten skal "bare" forbi syklisten. De kjører forbi, blinker inn i oppkjørselen eller sideveien og bråbremser. Fullt kaos i feltet.

En gjenganger er at bilister systematisk bryter vikeplikten når det «bare» kommer en syklist. I fjor var jeg selv (Marøy) en hårspredd fra døden i en slik situasjon.

Personbilen fra venstre ga blaffen, jeg måtte kaste meg unna mot fronten på en trailer. Uten fastlåste sko ville jeg ikke hatt en mulighet til å kaste meg inn i rett kjørefelt igjen.

Og bilisten, hun fortsatte freidig vinkende - mens jeg satt sjokka på ræven.

Stygge skader

De fleste vet at ryttere knekker kragebein. Det skyldes flaks i uhell. Bråstopp på sykkel betyr alltid at kroppen går over sykkelstyret. Hodet og nakken er mest utsatt. At vi slipper unna med kragebeinsbrudd skyldes at vi gjerne får et refleksutslag som vrir kroppen. Dermed tar skuldra støyten i stedet for nakken. Men vi har dessverre mange eksempler på svært alvorlige skader i sporten vår.

Kragebeinsbrudd, ribbeinsbrudd, slag, forstuing og asfalteksem tilhører en syklists hverdag. Det gjelder også barna. 12-14-åringer gjennomfører sjelden en trening uten at farten kommer opp i 60-70 km/t i utforkjøringer. De trenger ikke økt risiko skapt av forbanna bilister.

Hensyn

Så får vi på best mulig vis ta hensyn til hverandre, både syklister og bilister. Oftest går det greit, men det bør gå enda bedre. Vi syklister prøver å legge treninga til lite trafikkerte veier, men det finnes ingen veier uten trafikk, og vi må bruke de veiene som er tilgjengelige.

Dette handler ikke bare om jus, min og din rett. Det hjelper lite å gå fri for straff, hvis du må leve med et drap du kunne forhindret, om du ikke hadde stått på retten din. Er denne personen et barn, tror vi at du vil straffe deg selv livet ut.

Regler

Fortsatt har ikke syklister samme skiltbeskyttelse som vilt og krøtter. Det er god grunn til å gå en runde for å presisere og justere regelverket. Men det tar vi ikke i denne artikkelen.